O-festivalkunstneren

O-festival-flammen har blitt svært godt mottatt og godt kjent i hele o-Norge denne våren. Vi har fått en prat med mannen bak flammen – nemlig o-festivalkunstneren Knut-Anders Løken, som løper over 50 o-løp i året, men som fortsatt greier å markere seg innenfor en rekke kunstarter - inkludert kunsten å drive en god o-diskusjon.

Det viktigste først, Knut-Anders, fortell om hvordan du tenkte da du fikk gratisoppdraget med å lage logo for o-festivalen i Bærum.

- Jeg tenkte HJELP! Vanligvis er det Sigbjørn Modalsli som ringer om slike oppdrag, og da handler det alltid om det umuliges kunst. Alt skal med, kartet, terrenget, postflagg, Fossums stolte tradisjoner og så videre. Informasjonssjefen for årets arrangement, Trond Brevik, er litt lettere å forholde seg til, selv om alle slike oppdrag gjerne ender i litt kaos. Heldigvis ble vi fort enige om at St. Hans-bålet var et dekkende symbol. Egentlig hadde jeg tenkt å ha et dobbelt bål, som en speiling, for å vise at O-festivalen både er strand – på Fornebu -  og skog – i Bærumsmarka -  men det enkle er best. Jeg synes logoen kler de slanke Fossum-jentene, men det ble ikke trykket opp trøyer i min egen størrelse.   

Her må vi riktignok korrigere Løken litt. Han har da vitterlig fått sin egen O-FEST skjorte som han ser smashing ut i, og som han hyppig bruker i after-O sammenheng (se bilde). 

Så må du fortelle oss litt om din o-bakgrunn – du må ta med alt fra ungdomsåra og opp til nåværende veteransatsing.

-Jeg vant Sørlandsgaloppen sammenlagt i mitt første år, som 13-åring, og dermed var jeg solgt for sporten. Først konkurrerte jeg for Heming, men Lyns klubbleder kom stadig på døra med store pakker iskrem, og som 14-åring ble jeg fisket over. Jeg vant Solo-sprinten, som i dag heter O-festivalen som 17-åring, men likte ikke lange løyper, og fra senioralderen har jeg bare loffet rundt. Lyn satset mest på elite, så jeg valgte vel Fossum som en slags nedtrappingsklubb, mest fordi jeg hadde mange venner der på 80-tallet. Jeg liker ikke ny teknologi, og derfor tok det tyve år før jeg endelig krøp til korset og kjøpte meg brikke. Men de siste ti årene har jeg løpt opptil 50 løp i året, og har nærløpene som fast treningsvane. Jeg tar det ikke så høytidelig, men vet at jeg slår Sigbjørn Modalsli hvis jeg tar i. Jeg bor nå langt unna Fossum, på Gaustad, og burde vel egentlig byttet til Nydalen, men i 1977 disket den klubben meg for blotting, altså bare legger i oppløpet, så Nydalen er lagt for evig hat.

Knut-Anders Løken er ikke bare kjent som kunstner og o-løper, men også som en ivrig o-debattant. Vi spurte ham om dette.  Hva er det som driver deg – er det kjærligheten til o-sporten eller er det trangen til alltid å bli med på en god krangel?

-Jeg hadde en fantastisk ungdomstid i idretten, og deltok aktivt på ski og skøyter, hoppet høyde og kastet spyd. Nå er jeg en motstander av nær sagt alt Idrettsforbundet driver med. Det er for mye spesialisering, for lite lek og allsidighet. På alle friidrettsbaner er det hengelås på høydehoppmatta! Det er flere særforbund som gjerne vil ha meg litt på avstand, men mest av alt har jeg engasjert meg mot NOF og løpsavgiften. En storklubb som Fossum kan skape et internt miljø med treninger og turer, men jeg mener at rekrutteringen også bør foregå blant mosjonister, og da trenger vi åpne, lokale løp på faste steder, i direkte konkurranse med SATS – også der det ikke er store klubber. Sammenhengen med løpsavgiften gidder jeg ikke å forklare her, følg heller med på nettstedet OPN.no hvor jeg slenger ut et daglig hjertesukk.

Mange husker nok fortsatt 70- og 80-tallet da o-sporten var en virkelig folkesport. Selv for artikkelforfatteren, en uakademisk harryløper fra utkantnorge, var det lett å føle seg hjemme i sporten – blant annet hadde o-forbundets organ «NOF-posten» humor nok til å trykke Løkens tegneserie om o-løperen «Sigbjørn Skråli». Gjennom Sigbjørn Skråli bidro Knut-Anders til å folkelig-gjøre sporten. Men hva skjedde med Sigbjørn Skråli – hvor er han i dag?

- Faktisk har jeg hatt litt ambisjoner som illustratør og tegner, og har litt problemer med å se de gamle tegningene på trykk. For de som ikke fikk med seg Sigbjørn Skråli, så var det en satirisk figur som opponerte mot alt NOF sto for – løselig basert på datidens storløpere Sigurd Dæhli og Eystein Weltzien, og kanskje ikke så ulikt meg selv.  Jeg prøvde å gi tegneseriefiguren Sigbjørn Skråli nytt liv da internett kom, men ingen under 50 år skjønte humoren.

Til sist – det som imponerer mest med Knut-Anders er hans allsidige talent – ikke bare innenfor idrettsverden, men også innenfor kunsten. -Vi vet du er beskjeden, men likevel, kan du si noen ord om multikunstneren Knut-Anders Løken?

-I motsetning til alle andre o-løpere er jeg verken ingeniør eller økonom, men er utdannet norsklærer. Jeg jobber halv tid som markedsrådgiver for bemanningsbyrået Jobzone, og har også laget deres logo. Hvis noen lurer på hvorfor den dukker opp på så mange sportssendinger, så er årsaken at gründerne er sykelig opptatt av friidrett. Da vet dere også hva vi snakker om i lunsjen. Ellers jobber jeg som frilanser med mye tull og tøys, og barnesangen om Kamelen Klara er nok min største suksess. I fjor fikk jeg utgitt min første sang for danseband, og det er fast mobbetema når jeg kjører til o-løp med klubbkameratene Sigbjørn Modalsli eller Richard Zeiner-Gundersen. (Red anm: ivrige Fossum-løpere i H60)

Bilde nederst: Artikkelforfatteren hadde ønsket seg tegneseriestripa fra seint 70-tall der Skråli står og sikler på de grisefine Njård-jentene under Sørlandsgaloppen, men etter kunstnerens valg blir det i stedet et bilde av Sigbjørn-koppen.